Jeg var i begravelse i dag. Kom dit og trodde at jeg ikke kom til å grine noe særlig, men det første som skjedde da jeg kom inn i kirka og se Stein-Erik og Kari dele ut programmene, røde i øynene, var at noen tårer piplet fram. Og de piplet fram og trillet ned kinnene mine stadig vekk gjennom hele begravelsen, men klarte å ta meg sammen før hulkene kom. Det er så rart, for jeg møtte aldri Hans Roger jeg, tror nesten ikke jeg har sett han heller! Men, begravelser er jo så følelsesladde. Og Hans Roger var jo en god venn av Stein-Erik, og litt Bjørn-Tore også, han bar hvertfall kista. Og det gikk vel kanskje inn på meg når jeg så Bjørn-Tore riste litt, knipe sammen tenna, tørke seg for nesa og øynene med lommetøklet, og samtidig kjenne benken riste fordi der satt mamma og gren. Og når "Love hurts" spilles, da kommer tårene altså. Tror ikke det var en eneste person som ikke snufsa. Og Oliver, ungen til Hans Roger og Unni. Guuud, han var så søt. Og han er jo bare 2 år eller noe rundt der, og skjønner jo ikke alt som skjer så klart. Han gikk litt rundt i kirka, og så så.. Det så hvertfall ikke ut som at han var så berørt av det som skjedde. Men likevel er nok han som alle andre det. Var så fælt når han begynte å grine og rope "Jeg vil til pappa". Herregud. Det kommer faktisk noen tårer trillende nå også, ved tanken. Føler med alle de nærmeste, venner osv. Åh. Det er så trist...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar